Bokomtale - Venterommet i Atlanteren

Venterommet i Atlanteren er Mona Høvrings andre roman, i tillegg til at hun tidligere har gitt ut flere diktsamlinger. Hun leverer i boken en fin fortelling om menneskelige forhold, og veien ut fra håpløshetens dype skyttergrav.

Bokens hovedkarakter, Olivia, er en ganske alminnelig arbeiderkvinne i slutten av 20 årene, men under overflaten sliter hun med både litt av hvert. Hun har i stor grad gitt opp sine tenåringsdrømmer om å komme seg bort fra hjemstedet og ut i verden, og funnet seg til rette i en simpel fabrikkjobb som egentlig skulle være midlertidig. Forholdet til både moren og kjæresten er komplisert, og boken starter med at hun egentlig ikke vet helt hva hun skal gjøre med livet. Hun har i flere år klamret seg til en overlevelsesstrategi: ligg lavt i terrenget, og ikke lag en lyd. Alt går over til slutt.

Men når hun innser at alt faktisk ikke går over og blir bedre, må hun kaste seg ut i en kamp med sin egen usikkerhet, for å finne mening og bryte med den rutinemessige tilværelsen hun er så lei av. Alt hun trenger er et lite spark bak for å komme i gang. Dette får hun også, i form av tantens overraskende bortgang, hvorpå Olivia arver hele formuen og en villa i Reykjavik. I tillegg møter hun Bé. Bé blir Olivias livbåt, som haler henne ut fra det synkende skipet som var hennes gamle liv. De to kvinnene innleder et kjærlighetsforhold, og deler både en fysisk reise til Island, og en indre reise der de begge må forsøke å forlate motløsheten og angsten, og tørre å åpne seg helt for et annet menneske.

Venterommet i Atlanteren er en historie om kjærlighet, ensomhet, og veien til forandring, og forfatteren forteller historien på en nyskapende og alt i alt fin måte. 

Karakterene står alle i en ganske stor kontrast til hverandre, noe som får forholdene og relasjonene i boken til å virke ekte. Hovedkarakteren, Olivia, er en sterkt dynamisk karakter gjennom hele handlingens fremdrift. Hun klarer å bryte med sitt gamle liv, og de nye inntrykkene fra Island og forholdet med Bé, gir henne nye perspektiver og innsikt. Eksempler som viser denne forandringen godt, er når Bé drar fra henne på Island. I stedet for å gå tilbake til det gamle tankesettet om å skifte til overlevelsesmodus til kjærlighetssorgen går over, blir hun mer aktiv i sitt eget liv, og prøver selv å finne nye mål.

Olivia er gjennom hele boken en ganske så spontan og sporadisk karakter. Hun gjør ting uten forvarsel, og uten å tenke gjennom dem. Leseren får vite det meste av historien gjennom selve handlingen, og lite via hovedkarakterens egne tankereferater. I noen tilfeller kan disse sporadiske hoppene og ulogiske handlingene bli for mye, og tippe karakteren litt over på den siden hvor hun oppfattes som urealistisk og usympatisk. Men på den annen side fungerer det ofte som en oppfordring, hvor en er nødt til å lese mellom linjene. Både miljøskildringene og de fysiske karakterskildringene er mye overlatt til leseren, noe som i min mening er helt greit og gjør det enda lettere å kjenne seg igjen i enkelte sider av karakterene. 

Språket i romanen er enkelt og dagligdags, men er også krydret med ord og uttrykk som gjør skrivemåten nesten lyrisk og fortryllende. Boken er lettlest og både språket og handlingen hjelper godt til med å dra deg dypt inn i handlingen til siste side er over.

Høvring leverer godt, og Venterommet i Atlanteren er, på tross av enkelte overdrivelser i hovedpersonens karakter, en fin historie fortalt på en fin måte.