Bokomtale - Leve Posthornet!

Hvem i all verden finner på å skrive en middels lang roman om en depressiv kvinne i 30 årene som stiller spørsmål ved sin egen eksistens, sentrert rundt noe så tørt som EU’s postdirektiv og AP’s landsmøte? Jo, det gjør Vigdis Hjorth.

Leve Posthornet! Er Hjorth’s ørtende bok, og den 53 år gamle forfatteren har tidligere mottatt både Kritikerprisen, Cappelenprisen og Gyldendalprisen.

Leve Posthornet! Handler om 35 år gamle Ellinor, som jobber som kommunikasjonsarbeider i et middelmådig kommunikasjonsselskap med to kollegaer. Når den ene av kollegaene plutselig en dag stikker av og senere blir funnet død i sin egen seilbåt i Frankrike, må Ellinor ta over jobben som konsulent for de postansatte som febrilsk forsøker å motarbeide postdirektivet.

Ellinor selv er en komplisert sjel. Hun sliter med å finne mål og mening, og har tydelige problemer med usikkerhet og depresjon. Hun sliter, ironisk nok, med å kommunisere med sine nærmeste. Det hjelper ikke alltid å være kommunikasjonsarbeider. Hun holder både kjæresten og familien på avstand, og klarer ikke å ta skrittet ut fra sitt eget, lille perspektiv, for å sette seg inn i hva de rundt henne tenker. Dette fører til at hun blir mer og mer anstrengt, og gradvis mister det meste som er av målbevissthet. Spørsmålet er om hun klarer å finne tilbake til et slags mål, og ikke overraskende gjør hun det i møtet med de desperate og ekte postarbeiderne. Målet deres er klart: Stopp AP fra å få igjennom direktivet. Og det fort. Ellinor blir etter hvert engasjert i deres kamp, og ved å jobbe med saken over lengre tid, skaffer hun seg også en del innsikt over hva som skal til for å forandre tilværelsen til det bedre.

Karakterene i boken er relativt ensidige, med unntak av Ellinor og kjæresten. Men så er det jo også disse som er hovedfokuset. De andre karakterene, som postarbeiderne og kollegaer, utnyttes mest som verktøy for å gjøre Ellinor oppmerksom på at hun er nødt til å gjøre en forandring. Alle karakterene blir beskrevet gjennom hovedkarakterens eget, smale, narsissistiske synspunkt, og blir dermed avduket mer og mer ettersom fortellingen utarter seg. Hjorth klarer å male et dypt bilde av en hovedkarakter som mange sikkert kan kjenne seg igjen i til tider.

Det som står mest frem i boken, sett bort i fra den sentrale politiske saken, er språket. Hjorth bruker språket som en slags forlengelse av karakterbeskrivelsen og for å forklare om hovedkarakterens sinnstilstand. Korte og ufullstendige setninger på rad og rekke, fra Ellinors egen fortellerstemme indikerer hennes økende frustrasjon og motløshet. Hun sliter med å kommunisere sine egne tanker, selv i skrift. Av og til bruker hun store metaforer og ord for å prøve å forstå seg bedre på sine egne følelser, men hun kommer egentlig ingen vei når hun setter seg selv utenfor handlingen på denne måten. Skrivestilen er, som karakteren, veldig skiftende og avhengig av humøret. Det går kanskje ikke an å kalle karakteren manisk depressiv, men hun har definitivt sine opp- og nedturer, og dette virker inn på språket og setningsoppbyggingen. Min personlige mening er at de korte setningene gjorde boken nokså anstrengende og gjenstridig, men teknikken har definitivt en hensikt.

På tross av en god og realistisk hovedkarakter, gjorde den gjenstridige skrivestilen og det dominerende politiske innholdet at jeg slet med å sette pris på den personlige og sterke historien om Ellinors indre kamp og oppvåkning. Likevel, dersom du klarer å holde fokuset gjennom alt dette, eller av en eller annen grunn er spesielt interessert i postpolitikken, er Leve Posthornet! en sterk bok som har mange interessante tanker om livet og meningen med det hele.